FRA BAJAS TIL BIBEL

Jeg var en ivrig Archie-samler på 80-tallet. Strengt tatt var det vel aldri noe spesielt med den, appellen lå vel mest i at den var jevnt middelmådig, alltid snill og sympatisk, men ikke for barnslig.  Riverdale, den erketypiske amerikanske småbyen var et hyggelig sted å besøke og enda hyggeligere å bebo.

Men det fantes også et annet Riverdale enn den idylliserte versjonen vi ble kjent med i blader på 80-og 70-tallet. Jeg vet ikke sikkert når Archie først kom til Norge, det kan muligens ha vært i Det Nye. Men den første norske tegneserieutgivelsen med Archies navn på var Seriepocket nr. 44 (1980). Det kom en ny Archie Seriepocket hvert år fram til og med 1985, da selve seriebladet (som var i farger, i motsetning til pocketbøkenes rødtoner) var vel etablert. Materialet som ble brukt i pocketbøkene så stort sett ut til å stamme fra 70-tallet, for er det en ting Archie aldri har manglet tilgang på, så er det gammelt fyllstoff.

Figurene i disse pocketbøkene var gjenkjennelige fra bladene, men stemningen var liksom mer amper. Hovedpersonen var et vandrende katastrofeområde, og uhellene hans så ut til å innhylle Riverdale i en permanent røyksky dekorert med stjerner. Han kjempet håpløs og nederlagsdømt kamp for å gjøre seg fortjent til det aller minste glimt av respekt fra venner og kjærester som stort sett behandlet ham med i beste fall mild forakt

Noen av dem visste ikke egentlig hvorfor de var sammen med ham...

Mens andre visste nøyaktig hvorfor: Fordi de nøt å ydmyke ham

Livet hans var en endeløs strøm av ydmykelser, delvis selvforskyldte, men like ofte et resultat av uheldige omstendigheter og en lite tilgivende omgangskrets

 Var 70-tallet en mer kynisk tid i Archies verden? Ja og nei. Når jeg leser pocketene i ettertid, ser jeg at Riverdale kanskje ikke var så forskjellig på 70-tallet alt i alt. Den mer kyniske stemningen stammer i hovedsak fra én tegner fra denne epoken, en som jeg selvsagt ikke visste navnet på da.

Al Hartley (1921-2003) er en av de mest profilerte Archie-tegnerne opp gjennom historiene. Hvis du søker «Al Hartley + Archie» på nettet, vil du ganske raskt oppdage at det er ett tema som går igjen. I ettertid er Hartley mest kjent, ikke for å ha laget Archie eller for å ha laget kristne tegneserier, men for å gjøre Archie til en kristen tegneserie. Det var ikke en permanent ordning, men gjennom mye av 70-tallet fikk Hartley lov til å lage spesielle evangeliske Archie-hefter på siden av de regulære (jeg hadde nær sagt, sekulære) heftene. Og de solgte visstnok ganske bra.

Men det er ikke de kristne heftene jeg vil snakke om nå. Mange andre har skrevet side opp og side ned om dem allerede (som sagt, bare prøv å gjøre et søk), og dessuten var de ikke en del av min barndoms Archie.  I ettertid ble jeg overrasket over å lære at Hartley, tegneren som hadde satt sitt tydelige merke på norske Archie seriepockets, var den samme mannen som hadde prøvde å frelse Archie. Tegneseriene hans virket alltid veldig bajas-aktige, og ikke laget av en mann jeg i utgangspunktet ville tillagt så mye åndelighet. Som serieskaper, i alle fall på Archie, var Hartley en ivrig tilhenger av tesen: Hvis mindre er mer, hvor mye mer må da ikke mer være!

Hartley elsket visuelle effekter. Serierutene hans drukner i røykskyer, stjerner og hjerter. Ikke et vondt ord om tegneferdighetene hans, han var en dyktig tegner, men noen ganger er det fristende å mistenke ham for å ha brukt disse effektene til slikt overmål for å nå deadlines. Større røykskyer betyr færre bakgrunner å tegne. Noen ganger fines det ingen naturlig forklaring på hvordan røykskyene oppstår. 

Legge merke til at Archie og Reggie knapt beveger på seg. De bare står og kjefter på hverandre, men tilsynelatende er kjeftinga nok til danne massive røykskyer.

En annen visuell effekt som Hartely ofte tydde til når han skulle illustrere scener der figurene strengt tatt ikke beveget mye på seg er «sjokkstjerne». Figurene hans sjokkeres eller forfjamses mye, noe som nesten alltid blir illustrert med at en slags stjerne lyser opp rundt (eller i noen tilfeller rett over) figurens hoder.

Sjokket kan være mildt…

Eller i noen tilfeller egentlig ganske rettferdiggjort:

Kanskje ikke rart om Hartley foretrakk situasjoner der han med god samvittighet kunne pøse på med effekter. Og Archies klossethet kom godt med da. Denne serieruta fra «Hedersgjesten» (Seriepocket 101) er en perfekt illustrasjon på Hartelys hang til ekstrem tegneserieslapstick. Å si at "mer er mer" er nesten ikke dekkende lenger...

Noen ganger er Archies klossethet større enn hva som lar seg tegne i enkel strek. Kanskje til og med så stor at den overgår menneskelig fantasi. Da er det kanskje bedre å la alt være antydet, så får Hartely også en god unnskyldning for å fylle serierutene med røykskyer.

Men andre ganger kommer den komiske effekten ved Archies klossethet best fram ved å ikke vise hva som skjedde i det hele tatt. I «Hjerteknuseren» (Seriepocket 72) blir Archie kalt inn til rektors kontor, og uten oppfordring kommer han straks på tre nevneverdige uhell han har forårsaket bare den dagen (og for alt vi vet er det ikke en gang lunsj ennå)   

Hartleys beslutning om å forandre Archie fra lett underholdning til en religiøs tegneserie skjedde ikke over natta. Han ble omvendt før han tok jobb hos Archie Comics, og meldte overgang til forlaget nettopp fordi han følte det var mer i tråd med hans kristne etikk; seriene deres var mer familievennlige enn hos de tidligere arbeidsgiverne hans.   

Alt før han begynte å lage Archie-blader som var tydelig merket som kristne, lot han visstnok etikken og livssynet sitt skinne gjennom. Dette så jeg ikke så stort til i de mer farseaktige historiene som ble brukt i pocketene - med ett unntak. «Hundekur» (seriepocket 72) er en historie fortalt fra synsvinkelen til Kronas hund, «Pølsa». Han føler seg neglisjert like før jul, men selvmedlidenheten hans blir raskt erstattet av selvrefleksjon og ydmykhet. 

Og som ved et guddommelig inngrep redder han ei lita jente fra å bli overkjørt, en erfaring som leder ham til den innsikten han trengte. Moralen er overtydelig, og historien er prekenaktig, ja visst, men mellom de mer effekt-og slapsticktunge historiene føltes den som et friskt pust.