Jeg kommer ikke alltid til å være så snill i disse
artiklene. Det står «kritisk-nostalgisk» analyse i logoen, og iblant vil jeg
tillate meg å komme med kritiske ankepunkter og til min barndoms tegneserier.
Nostalgi dekker over en mengde synder, men ikke alle.
Men denne gangen skal jeg stort sett bare være
hyggelig. Denne gangen vil jeg nemlig ære en av tegneseriebransjens mange,
veldig mange, underkjente slitere, en tegneserieskaper som mange vokste opp
med, men som få kan navngi, selv i dag.
Enhver tegnefilmfigur som gjør suksess i
tegneserieheftene har sin egen Carl Barks – En serieskaper som definerer
figurens utseende og personlighet i bladform gjennom en kombinasjon av høy
produksjon, jevn kvalitet og en karakteristisk tegnestil. For Langbein er det
Paul Murry, for Hakke Hakkespett er det Freddy Milton, og for Tom & Jerry
er det Oscar Martin.
Den rosa panterens Carl Barks het Warren Tufts .
Tufts var alt en erfaren serieskaper da han ble
engasjert av Gold Key til å tegne (og skrive?) The Pink Panther i 1971, og det
var sant å si ikke humorserien som var hans foretrukne sjanger. Mannens
viktigste bidrag til tegneseriemediet var westernseriene hans, Casey Ruggles og
Lance. Problemet var bare at han startet karrieren sin etter de amerikanske eventyrserienes gullalder i avisene var over. Da Casey Ruggles debuterte i 1949 hadde
syndikatene alt begynt å miste litt av interessen for lange fortsettelsesserier.
Tufts var i tillegg en perfeksjonist, og resultatet var at han ofte var sent
ute med å levere sidene. Serien var populær nok til at Tufts ble tilbudt en
Casey Ruggles tv-serie, men syndikatet, United Features, la ned veto fordi de
fryktet at en tv-serie ville gjøre tegneserien mindre populær(!) Da brøt Tufts
med United. Deretter skapte han Lance, som han distribuerte selv. Takket væreThule forlags satsing på Lance er dette en serie som mange norske lesere har
blitt bedre kjent med i det siste. Lance varte i fem år.
Tufts hadde nok sine mest kreative år bak seg da han
fristet en mer anonym tilværelse som tegner hos Gold Key.
Åpner du et gammelt Pink Panter-blad er det umulig å
ta feil av hvilke historier som er Warren Tufts’. Det fantes andre tegnere som
laget serier for dette bladet, men de fleste av disse brukte en veldig rund og
ledig tegnestil med få detaljer. Tuft tegner derimot klare og kraftige linjer Han
var mer visuell enn de andre pantertegnerne, både i humor, historier og også i
selve omgivelsene han tegnet panteren i; han hadde en preferanse for åpne
landskap. Tufts plasserte også panteren inn i et større univers enn de fleste andre tegnerne. «Pinky» var mye på reisefot når Tufts tegnet, og tilbakela gjerne store distanser i løpet av noen få sider
Det er veldig lett å se at
historiene hans er tegnet av noen med litt mer yrkesstolthet, noen som tenker
stort. På på fritida var Tufts var pasjonert
amatørflyger, og han konstruerte småfly selv. Muligens er dette en av grunnene
til at panteren, under hans styring, var like mye høyt som lavt.
I Norge var Pink Panter en svært profilert på 70-og
80-tallet. Kanskje skyldtes det at figuren var en av de få «stjernene» i
tegnefilmverdenen som dukket opp regelmessig på NRK under
kringkastingsmonopolet. Uansett så varte bladet fram til 1993, lenger etter at
amerikanske lesere hadde mistet interessen. Men det hadde en treg start. I 1973
kom bladet «Rosa Panteren» ut med bare ett nummer. Alt året etter hadde bladet
skiftet navn til Pink Panter (stavet uten h), men igjen ble det bare ett nummer
det året. Resten av 70-tallet utkom bladet i snitt annenhver måned, før
utgivelsesfrekvensen økte til månedlig utover 80-tallet – ja, i et par år var
bladet oppe i nytt nummer hver tredje uke!
(kan det være at det var slik Tufts selv følte seg i sitt arbeid som Pink Panter-tegner?)
Som den viktigste bidragsyteren til
bladet ble Warren Tufts serier derfor svært synlige i norske bladhyller, selv
om ingen ante hvem han var. Selv i dag er det vanskelig å finne opplysninger om
Pink Panter-tegnerne, fordi Gold Key ikke krediterte serieskaperne.
Warren Tufts definerte ikke bare Pink Panter i
tegneserieform, men også panteren evige bifigur. Som kjent var «den rosa
panteren» opprinnelig navnet på en rosa diamant i Peter Sellers filmer om
inspektør Closeau, men som et visuelt gag opptrer en bokstavelig rosa panter i de
animerte åpningssekvensene. Da panteren fikk sine egne tegnefilmer, fulgte
inspektøren etter. I inspektørens tegnefilmer var han fortsatt helt tydelig
fransk, akkurat som sitt Closeau. I Tufts serier er det derimot tydelig at
inspektøren er plassert i USA, og han bruker ingen assistent lenger. I noen av de
tidlige bladene har han navnet «Inspektør Null», men de fleste kjenner ham kun
som inspektøren Og navnet er delvis misvisende. Inspektøren kan være distre, og
noen ganger direkte dum, men ikke når det gjelder å løse krimgåter. Der er han
er en idiot savant. Han løser alltid saken, noen ganger ved hjelp av litt
flaks, men stort sett bare med kløkt og årvåkenhet.
I større grad enn panteren er inspektøren en
underdog. Tross i sine gode meritter får han lite respekt. Kanskje skyldes
dette at når han tabber seg ut så gjør han det grundig:
Eller at sjefen hans bryr seg
lite om saker som ikke går ut over ham selv. Og når de gjør det, har han en
tendens til å true med å skyte budbringeren:
Men å være detektiv er alt inspektøren lever for.
Tufts lot han gjerne være absurd godt forberedt ved f.eks. å ha en løstann med
dirk i, i tilfelle han skulle bli nødt til å bryte seg ut av fengsel:
Eller ved å ha lært seg å kommunisere med fjærkre:
I historien «Kriminalromanen som forsvant!» (PP nr.
6/1983) forteller han i et tv-intervju at han hver kveld leser en krimbok (ja,
en hel roman; han tar seg visst god tid om kvelden) - Unntatt det siste kapittelet, for han
trenger den mentale utfordringen det er å løse saken selv.
En forbryter får den
ideen å sabotere inspektørens etterforskningsevner ved å stjele krimboka hans.
Og det virker!
Tufts inspektør er så til de grader detektiv at han
vansmekter om han ikke får anledning til å løse saker, bokstavelig talt døgnet
rundt.
I 1982, da Pink Panter-bladet var i ferd med å bli
virkelig populært i Norge, døde Warren Tufts brått på samme måte som han hadde
levd: På vingene. Han krasjet med et småfly. Det ville trolig ha
gledet ham å vite at westernseriene han la sjela i er det han
blir husket mest for i ettertid. Men for
mange tusen nordmenn var han, om aldri så anonym, mannen bak den rosa panteren.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar