søndag 19. juli 2015

BLADET SOM FYRTE FOR KRÅKA



På slutten av 80-tallet var Billy godt etablert som egen institusjon av et humorblad. Antologiformen med striper samlet i periodika var velprøvd av Semic, og det nystartede Gevion hadde så vidt begynt å prøve seg fram på samme markedet.  Hjemmet hadde fortsatt rettighetene til alt Disney-relatert, og en skulle tro de ville være godt fornøyd med det. Men i 1987 gjorde de et spedt forsøk på å ta en bit av antologi-humorbladformatet med bladet Sjur.


Sjur ble frontet av Jeff MacNellys stripeserie Shoe, som var en moderat suksess i USA, men ganske ukjent i Norge. Med utgangspunkt i originalnavnet fikk serien (og dens hovedperson) det korte og for så vidt fengende navnet Sjur. I ettertid kan valget av hovedserie virke ganske tilfeldig. Serien var ikke kjent i Norge på forhånd, og konseptet hadde ikke en veldig åpenbart publikumstekke: To antopomorfiske fugler driver en avis og har redaksjonslokalet i toppen av et tre. Fuglene oppfører seg som mennesker, men har beholdt noen fugletrekk. På en skala for dyrefigurer med menneskelige trekk Sjur seg et sted midt mellom Rocky (fullstendig menneskelig, bortsett fra dyrehodet) og Pusur (tenker som et menneske, men har status som dyr).

Proffens evne til å bruke store ord for å forsvare sin folkelig-vulgære smak ville gjort Kjetil Rolness stolt 

Grunnen til at Sjur ble valgt som hovedserie kan skyldes at konseptet er lettere å forklare enn det som mer tilfelle med mange av de andres seriene i bladet, og at selve figurene er ganske lette å karakterisere. Sjur (kråke) er den egosentriske grinebiteren med overdrevent høye tanker om seg selv som en viktig opinionsdanner. Proffen (ugle) er den halvstuderte røveren og evige ungkaren som helst driver dank. Serien har aldri vært noe mesterverk, men MacNelly var en dyktig tegner med kraftig strek, og, i alle fall den gangen, var han god på kynisk humor og tørrvittigheter.  Sjurs sarkasme og Proffens dovenskap var de viktigste kildene til humor.


Serien var god nok til å få én sjanse til i norske humorblader: Da Tommy & Tigern startet opp som eget blad i 1989, fikk Sjur straks plass i heftet under navnet J.P. Krax. Der greide han seg bare i et år. 

Tilbake til 1987: Bladets format var som følger: Hvert nummer hadde 10 sider Sjur-striper og 5-7 sider til hver av biseriene. For ytterligere å understreke at bladet hadde en hovedserie, var forstørrede ruter fra Sjur-stripene spredte over hele bladet. Bladet kom ut månedlig, og hvert nummer var på 52 sider i svart-hvitt og magasinformat. Stripene var oversatt av de erfarne tegneserieoversetterne Gard og Velle Espeland.

Utvalget av biserier kunne virke en smule tilfeldig, og noe gjennomgående tema var det i alle fall ikke snakk om. Amerikanske stripeserier dominerte bladet – selvfølgelig – men to serier sørget for en ganske betydelig geografisk spredning når det gjald serienes opphavsland. Mer om det snart.

Biseriene var – i den rekkefølgen de alltid ble trykket i bladet – følgende:

Trollmannen Tresk (The Wizard of Id) av Brant Parker og Johnny Hart

Trollmannen Tresk, også kjent under det mer direkte oversatte navnet Trollmannen fra Id, har fått ganske mange sjanser i Norge, både som julehefte, pocket og flere gjesteopptredener i blader som Billy, Håreks Serieparade, og dette. I likhet med Johnny Harts første stripe, B.C., har redaktørene en tendens til å framelske serien. Tresks stryke ligger først og fremst i seriens tendenser til absurd og svart humor, noe som har gjort den til en gjenganger. I bladet Sjur raget den vel omtrent midt på treet. Noe som er bedre enn neste serie ut, nemlig…

Dyreliv (Animal Crackers) av Rog Bollen

Dyreliv er en av disse stripene der miljøet er så generelt som mulig for at serieskaperen skal kunne bruke hvilken vits han enn føler for. Slik blir det sjelden noen klassiker av. De fleste vitsene er ikke en gang avhengige av at figurene er dyr. Hovedpersonene er den puslete løven Leonard og hans beste venn Dodo (norske serieoversettere har gjennomgående en aversjon mot å bruke ordet «dronte»; kanskje de bare synes at ordet «dodo» er for festlig til å oversette). Serien har noen gode poenger innimellom, men det er lett å skjønne hvorfor den senere alltid er blitt ignorert av norske serieblader.


Hekse-Hilda (Broomhilda) av Russel Myers

Hekse-Hilda hadde nylig hatt en gjesteopptreden i Billy da den dukket opp i Sjur. Stripene i Billy var muligens nyere, for stripene i Sjur så helt annerledes ut. De var i alle fall fra 1980, da serien markerte 10 år. Espelands kunne bare ha latt som om det var i 1987 at serien hadde tiårsjubileum, men slike lette utveier var ikke for dem. De valgte en litt mer kreativ og lett absurd løsning:

Hekse-Hilda har også et generelt miljø, men til gjengjeld med et persongalleri som er mye mer inspirerende: Hilda en utgammel, hedonistisk heks; Rudolf, et loddent og godslig troll og Edelstjert, en moralistisk besserwisser-gribb. Eller kanskje Myers bare var en bedre humorist. Han kan bli temmelig tunglabbet, særlig når han tar opp tema som skattelegging og tv-avhengighet, men Hekse-Hilda sto for noen av de aller morsomste stripene i hele bladet, og var et av høydepunktene i hvert nummer.


Men bladets beste serie, sett i ettertid, var…

Bikkja (Footrot Flats) av Murray Ball

New Zealands nasjonaltegneserie var på høyden av sin popularitet da den debuterte i Norge via bladet Sjur. I Australasia solgte stripesamlingene i store opplag, og en helaftens tegnefilm hadde nettopp gått på kino. Serien dreier seg rundt en fårehund bare kjent som «Bikkja» (Dog) og hans herre, den røslige ungkarsbonden Oskar (Wal). Det høres kanskje ikke spesielt interessant ut (nærmest som en proto-Sauen Shaun), - Helt til du tar med i betrakting de spesielle naturforholdene som primærnæringene i New Zealand er underlagt: Ekstremt regn med påfølgende oversvømmelser, tørke, storm, og faren for å bli tatt av hai når du setter ut garn.



Murray Ball utmerker seg også med å illustrere gårdslivet i utsøkt detalj. Skjønt «utsøkt» er kanskje ikke rette ordet. «Ulekkert» er mer passende. Gården Footrot Flats er overstrødd av kadavre, og alle gjøremål på gården er ekle, tungvinte og i flere tilfeller direkte farlige. Ingen som har lest «Bikkja» kan anklages for å ha fått et skjønnmalt bilde av livet som bonde. 


Seriens grovkornete og veldig visuelt utagerende humor gjorde den til et lite mesterverk innen internasjonale stripeserier.


Bikkja fikk heldigvis leve videre i Norge; den ble overtatt av Semic, som tidlig på 90-tallet trykket den i diverse humorblader som Billy og Håreks Serieparade, i tillegg til at det kom tre pocketbøker. Eneste aberet er at Semic ikke overtok navnet Oskar, et navn som passet perfekt på figuren. I alle år har det vært et mysterium for meg hvordan noen oversetter kunne mene at navnet «Flopp» var en god erstatning, men det var det de kalte ham.


Kaktus (Catfish) av Rog Bollen

Bollen var representert med to serier i dette bladet, og kvaliteten sto ikke i forhold til produksjonen, for å si den sånn. Ikke at Bollen var en direkte dårlig stripetegner; men han var en middelmådighet, enten han tegnet en serie med et generelt miljø, som Dyreliv, eller en serie med et veldig spesifikt miljø, som Kaktus. Sistnevnte hadde et westerntema. 

Statsministeren av Carsten Graabæk

På tampen av hvert nummer, etter seks anglofone serier, kom altså dette danske motstykket til «Javel, Herr Statsråd». En politisk serie kunne virke som et brudd med bladets mønster (i den grad bladet hadde et), men til forskjell fra de fleste politiske tegneserier var «Statsministeren» i alle fall ikke den gangen fullstendig avhengig av den høyaktuelle, politiske dagsorden. Vitsene var i større grad allmenngyldige. Ingen av de faste figurene hadde navn, fordi de representerte tema og posisjoner i samfunnet mer enn de var individer. Alle vitser om krig og militærvesen ble kommentert av «Generalen», alle vitser om religionens plass i samfunnet ble kommentert av «Biskopen», osv. De andre var alltid «fienden», aldri «russerne», eller i et enkelt tilfelle «argentinerne». For selv om årstallet ikke sto på stripene, kunne de tidfestes til ca. 1982 ut fra en sekvens som tydeligvis kommenterer Falklandskrigen:

Serien var altså ikke helt uavhengig av tid eller sted. Og selv om den ikke kommenterte dansk politikk spesifikt så ofte, kunne serien finne på å referere det som antakelig må ha vært en debatt om dronning Margrethes politiske sympatier:

Carsten Graabæk har fått en viss eksponering i Norge, både før og etter Sjur. Ernst G. Mortensen ga ut tre pockebøker med serien hans «Meg og Mor» i perioden 1985-1989. «Statsministeren» fortsetter å gå i noen norske aviser, blant annet Klassekampen.



Som seriehefte varte Sjur kun i et seks utgaver, fra februar til juni 1987 (de to siste utgavene utkom i samme måned). 

Hvorfor slo det ikke an? Kanskje fordi utvalget virket, som før nevnt, noe tilfeldig. Kanskje fordi Billy hadde begynt å utkomme i farger et par år tidligere, så interessen for humorserier i svart-hvitt var dalende. Kanskje på grunn av dårlig markedsføring. Den svake redaksjonelle profilen kan også hatt noe med saken å gjøre; heftet kom uten redaksjonelle kommentarer eller presentasjoner av seriene. Og igjen, dette var håndsrekninger som leserne hadde kommet til å forvente fra Billy.  At Hjemmet i det hele tatt forsøkte seg på bladet kan ses på som et samkjørt forsøk på å vinne flere markedsandeler. Samtidig med Sjur relanserte nemlig Hjemmet actionheftet Spider, som sannsynligvis var ment å ta opp arven fra et av Hjemmets tidligere flaggskipstitler, Tempo

Spider varte litt lenger - 14 utgaver.ve hhhhåcgæbøl,vclnb,-c,vb 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar