WARREN TUFTS - EN PANTER FAMILIAS

Jeg kommer ikke alltid til å være så snill i disse artiklene. Det står «kritisk-nostalgisk» analyse i logoen, og iblant vil jeg tillate meg å komme med kritiske ankepunkter og til min barndoms tegneserier. Nostalgi dekker over en mengde synder, men ikke alle.       

Men denne gangen skal jeg stort sett bare være hyggelig. Denne gangen vil jeg nemlig ære en av tegneseriebransjens mange, veldig mange, underkjente slitere, en tegneserieskaper som mange vokste opp med, men som få kan navngi, selv i dag.

Enhver tegnefilmfigur som gjør suksess i tegneserieheftene har sin egen Carl Barks – En serieskaper som definerer figurens utseende og personlighet i bladform gjennom en kombinasjon av høy produksjon, jevn kvalitet og en karakteristisk tegnestil. For Langbein er det Paul Murry, for Hakke Hakkespett er det Freddy Milton, og for Tom & Jerry er det Oscar Martin.

Den rosa panterens Carl Barks het Warren Tufts .

Tufts var alt en erfaren serieskaper da han ble engasjert av Gold Key til å tegne (og skrive?) The Pink Panther i 1971, og det var sant å si ikke humorserien som var hans foretrukne sjanger. Mannens viktigste bidrag til tegneseriemediet var westernseriene hans, Casey Ruggles og Lance. Problemet var bare at han startet karrieren sin etter de amerikanske eventyrserienes gullalder i avisene var over. Da Casey Ruggles debuterte i 1949 hadde syndikatene alt begynt å miste litt av interessen for lange fortsettelsesserier. Tufts var i tillegg en perfeksjonist, og resultatet var at han ofte var sent ute med å levere sidene. Serien var populær nok til at Tufts ble tilbudt en Casey Ruggles tv-serie, men syndikatet, United Features, la ned veto fordi de fryktet at en tv-serie ville gjøre tegneserien mindre populær(!) Da brøt Tufts med United. Deretter skapte han Lance, som han distribuerte selv. Takket væreThule forlags satsing på Lance er dette en serie som mange norske lesere har blitt bedre kjent med i det siste. Lance varte i fem år.

Tufts hadde nok sine mest kreative år bak seg da han fristet en mer anonym tilværelse som tegner hos Gold Key.

Åpner du et gammelt Pink Panter-blad er det umulig å ta feil av hvilke historier som er Warren Tufts’. Det fantes andre tegnere som laget serier for dette bladet, men de fleste av disse brukte en veldig rund og ledig tegnestil med få detaljer. Tuft tegner derimot klare og kraftige linjer Han var mer visuell enn de andre pantertegnerne, både i humor, historier og også i selve omgivelsene han tegnet panteren i; han hadde en preferanse for åpne landskap. Tufts plasserte også panteren inn i et større univers enn de fleste andre tegnerne. «Pinky» var mye på reisefot når Tufts tegnet, og tilbakela gjerne store distanser i løpet av noen få sider

Det er veldig lett å se at historiene hans er tegnet av noen med litt mer yrkesstolthet, noen som tenker stort.  På på fritida var Tufts var pasjonert amatørflyger, og han konstruerte småfly selv. Muligens er dette en av grunnene til at panteren, under hans styring, var like mye høyt som lavt.

 I Norge var Pink Panter en svært profilert på 70-og 80-tallet. Kanskje skyldtes det at figuren var en av de få «stjernene» i tegnefilmverdenen som dukket opp regelmessig på NRK under kringkastingsmonopolet. Uansett så varte bladet fram til 1993, lenger etter at amerikanske lesere hadde mistet interessen. Men det hadde en treg start. I 1973 kom bladet «Rosa Panteren» ut med bare ett nummer. Alt året etter hadde bladet skiftet navn til Pink Panter (stavet uten h), men igjen ble det bare ett nummer det året. Resten av 70-tallet utkom bladet i snitt annenhver måned, før utgivelsesfrekvensen økte til månedlig utover 80-tallet – ja, i et par år var bladet oppe i nytt nummer hver tredje uke! 

(kan det være at det var slik Tufts selv følte seg i sitt arbeid som Pink Panter-tegner?)

Som den viktigste bidragsyteren til bladet ble Warren Tufts serier derfor svært synlige i norske bladhyller, selv om ingen ante hvem han var. Selv i dag er det vanskelig å finne opplysninger om Pink Panter-tegnerne, fordi Gold Key ikke krediterte serieskaperne.

 Warren Tufts definerte ikke bare Pink Panter i tegneserieform, men også panteren evige bifigur. Som kjent var «den rosa panteren» opprinnelig navnet på en rosa diamant i Peter Sellers filmer om inspektør Closeau, men som et visuelt gag opptrer en bokstavelig rosa panter i de animerte åpningssekvensene. Da panteren fikk sine egne tegnefilmer, fulgte inspektøren etter. I inspektørens tegnefilmer var han fortsatt helt tydelig fransk, akkurat som sitt Closeau. I Tufts serier er det derimot tydelig at inspektøren er plassert i USA, og han bruker ingen assistent lenger. I noen av de tidlige bladene har han navnet «Inspektør Null», men de fleste kjenner ham kun som inspektøren Og navnet er delvis misvisende. Inspektøren kan være distre, og noen ganger direkte dum, men ikke når det gjelder å løse krimgåter. Der er han er en idiot savant. Han løser alltid saken, noen ganger ved hjelp av litt flaks, men stort sett bare med kløkt og årvåkenhet.

I større grad enn panteren er inspektøren en underdog. Tross i sine gode meritter får han lite respekt. Kanskje skyldes dette at når han tabber seg ut så gjør han det grundig:

Eller at sjefen hans bryr seg lite om saker som ikke går ut over ham selv. Og når de gjør det, har han en tendens til å true med å skyte budbringeren:

Men å være detektiv er alt inspektøren lever for. Tufts lot han gjerne være absurd godt forberedt ved f.eks. å ha en løstann med dirk i, i tilfelle han skulle bli nødt til å bryte seg ut av fengsel:

Eller ved å ha lært seg å kommunisere med fjærkre:

I historien «Kriminalromanen som forsvant!» (PP nr. 6/1983) forteller han i et tv-intervju at han hver kveld leser en krimbok (ja, en hel roman; han tar seg visst god tid om kvelden)  - Unntatt det siste kapittelet, for han trenger den mentale utfordringen det er å løse saken selv. 

En forbryter får den ideen å sabotere inspektørens etterforskningsevner ved å stjele krimboka hans. Og det virker!

Tufts inspektør er så til de grader detektiv at han vansmekter om han ikke får anledning til å løse saker, bokstavelig talt døgnet rundt.

I 1982, da Pink Panter-bladet var i ferd med å bli virkelig populært i Norge, døde Warren Tufts brått på samme måte som han hadde levd: På vingene. Han krasjet med et småfly. Det ville trolig ha gledet ham å vite at westernseriene han la sjela i er det han blir husket mest for i ettertid.  Men for mange tusen nordmenn var han, om aldri så anonym, mannen bak den rosa panteren. 

MED JOIKA GJENNOM 80-TALLET

I Norge henger tegneseriefiguren Pusur, eller Garfield, historisk sammen med en annen figur nemlig ukebladspaltisten Søren Superstar. Søren dukket først opp i Det Nye i 1972, med spalten «Svar Oss Søren». Som en kontrast til forgjengeren «Svar Oss Simen», en veldig seriøs og ordentlig spørrespalte, ble Søren raskt mer ledig og humoristisk.

Søren var alltid en splittende skikkelse. Noen moret seg over de frekke svarene hans, slang-sjargongen og den dristige, uformelle stilen; andre ble provosert over den uforskammede oppførselen, eller de bare irriterte seg over det de så på som en veldig krampaktig og tilgjort «kulhet»

Hvem Søren Superstar egentlig var, forble lenge en hemmelighet. Yan Friis ble ofte utpekt som hovedmistenkt, og andre populære gjetninger vare Peter Nagy og Jahn Teigen(!). Etter hvert kom det fram at Søren var et lagarbeid mellom flere av Det Nyes medarbeidere, inkludert Friis. Men i en lang periode på 80-tallet var det først og fremst Jan Amundsen.

Amundsen kom dermed til å spille en dobbeltrolle i Pusurs liv. På den ene siden var han Pusurs «vert» i Det Nye, som Søren Superstar og forfatter av alle forordene i Pusur-bøkene.  På den andre siden var han oversetteren av alle Pusur-bøkene, sammen med medarbeideren Tore Kvil, og samme satte de et så tydelig merke på tegneserien at de kanskje kan kalles for dens medforfattere. 

Amundsen og Kvil jobbet mye med Pusur, også etter at Semic fikk bladrettene på serien under originalnavnet. Fra 1982 til 1991 utkom Ernst G. Mortensen med 20 Pusur pocketbøker, fire fargealbum, en innbundet bok, 7 julehefter og jubileumsspesialen i 1988. I tillegg var han fast innslag i Det Nye og, da Amundsen ble kastet ut derfra, i det kortlivede bladet «Søren».

I et radiointervju med Amundsen uttalte han at det er helt nødvendig å forandre på mye når en oversetter. Denne påstanden var nok en smule subjektiv, for det er forskjell på nødvendig og ønskelig. Amundsen & Kvils mål var å sette sitt personlige preg på serien, ikke å oversette den mest mulig pragmatisk.

Deres siktemål med Pusur var omtrent det stikk motsatt av Jim Davis’. Davis ville at serien skulle være internasjonal, generell og tidløs. A&K ville at serien skulle være særnorsk, spesifikk og aktuell.  Disse to målsetningene utfylte hverandre, på en måte. Ettersom Davis unngikk særamerikanske referanser i mest mulig grad, var det lettere for oversetterne å endre innholdet til det som passet den.

Amundsen og Kvils oversetterpolicy var i praksis basert på fire grunnprinsipper:

1. Alt skal fornorskes

Navnet Pusur er i seg selv nesten demonstrativt særnorsk, og i grunnen såpass fiffig at det er ikke rart at nettopp navnet er det eneste ved A&K sine oversettelser som har overlevd. Navnet ble overtatt av Semic (senere Egmont), og blir brukt i både filmer og tv-programmer.

Lenge tviholdt en imidlertid på oversettelsen av Pusurs livrett:

Hvorfor joika? Lasagne kan umulig ha vært så fremmedartet i Norge, selv på begynnelsen av 80-tallet?  Men joikabollene er en særnorsk oppfinnelse, og det hadde nok mye å si. Dessuten er det et hermetikkprodukt, så oversetterne syntes kanskje det passet bra i en ungkars hjem. Kanskje var det produktplassering; joika er et registrert varemerke, lasagne er det ikke. Eller kanskje det bare kommer av at ordet «joika» i seg selv er morsomt.

Valget innebar riktignok et rent visuelt problem. En plate med lasagne likner ingenting på en tallerken joika med stappe. Oversetteren av Knøttene satte seg i et liknende dilemma da han oversatte Snoopys yndlingssnacks – sjokoladekjeks – til «sjokolademus». Sjokolademus likner overhodet ikke på de safari cookie-aktige kjeksene det her var snakk om. 

Vanligvis var det bare: Fanden spare, hvis vi sier det er joika så er det joika! Men et par ganger kan det virke som om Amundsen & Kvil tvilte litt på troverdigheten. Det resulterte i en stripe der Pusur og Jon deler en kake i stedet for en tallerken lasagne, og i ett tilfelle i nyvinningen "joikagrateng":

I etterpåklokskapens navn hadde det kanskje vært bedre å gjøre fiskegrateng til Pusurs livrett? Han er jo en katt, og en plate med fiskegrateng likner på en plate med lasagne, i alle fall hvis den er tegnet i enkel strek.

Faktisk så oversatte de lasagne med fiskegrateng, en gang:

Amundsens & Kvils hang til fornorsking var også årsaken til det andre, prinsippet, nemlig:

2. Lev i nuet

Å lese Amundsen & Kvils Pusur i dag er som å delta i en konkurranse med tittelen «hvem husker mest fra 80-tallet?»  Referansene til kjendiser og fenomener fra 80-tallet (de fleste av dem norske) kommer tett, og de aller fleste er i dag ubegripelige uten googlesøk eller veldig god hukommelse.

Selv når en internasjonal referanse burde ha lett å bli forstått på norsk, ble den oversatt.

Her er en liten gjettelek: Hva annet kunne Amundsen og Kvil ha oversatt denne stripa med enn Picasso? Hvem går det an å assosiere med en slik visuell presentasjon, andre enn Picasso?

Kom igjen, prøv.

Hint, det er en nordmann....

Og ikke en kunstmaler...

Gir du opp?

Okay…

Hans Bratterud var predikant, og en av pionerene inne evangelisk nærradio på 80-tallet. Det meste av arbeidet hans er ikke kjent utenfor frikirkelige kretser, men han vekte alminnelig oppmerksomhet på 80-tallet for sine uttalelser om homofili og ikke minst for å si at det er greit å «tukte» barn.

Hvordan Amundsen & Kvil greide å assosiere ham med kubistisk kunst har jeg aldri helt forstått. Kanskje de prøvde å si at de syntes Bratterud hadde et skrudd verdenssyn? Jeg minnes vagt at Søren Superstar hadde sterke meninger om ham i Det Nye også.

En ukelang sekvens fra 1983 er verdt å vie litt ekstra oppmerksomhet. I originalen ser Jon og Pusur på en skrekkfilm om en menneskeetende løve. Pusur holder selvsagt med løven, og morer seg kostelig over Jons skrekkslagne reaksjoner. En skulle tro dette var barskt nok for Amundsen & Kvil, men i stedet valgte de å redusere denne sekvensen til fire striper, og forvandle den til å handle om….

Bare et øyeblikk, jeg må google dette...

Lennart Hyland var en svensk journalist og programleder. Programmet hans «Hylands Hörna», gikk lenge på svensk tv, helt fra 1962 til 1983. Det er vel det A&K prøve å latterliggjøre her da. Janco Visjon var et tidlig, norsk tv-selskap, forløperen til TVNorge. Men de begynte ikke med sendinger før i 1986, så…vel, hva er poenget her?

Harald Tusberg dukker opp flere steder i Pusur, og han syntes å være et yndet offer for norske tegneserieoversettere på 80-tallet. Ikke minst for de som jobbet i Norsk MAD. Jeg er ung nok til å assosiere ham mer med vitser i MAD og Pusur enn med de tv-programmene som framprovoserte vitsene. 

Men for å komme til saken: Harald Tusberg…ser ut som en datamaskin? Var det poenget her?

Ikke rare poenget, men i det minste har denne stripa et poeng.

Askepott og Lillemus-Mei var et dukketeaterstykke som ble vist på barne-tv på 80-tallet. Den er ikke like kjent og kjær som enviss annen NRK-sendt versjon av Askepott, men du kan faktisk se hele stykket på YouTube . Pusur liker jo mus som venner, ikke som mat, så er vitsen da at...Pusur ønsker seg et underholdningsshow ledet av Lillemus-Mei i stedet for Tusberg?

I eksemplet ovenfor omtalte jeg Pusurs eier som Jon, men under A&K hadde han ikke noe navn, i tråd med noe som så ut til å være en bevisst policy:      

3. NAVN ER EKSKLUSIVE

Eksemplet ovenfor er litt ekstremt, men stort sett var det bare katter som ble omtalt med navn. Jon var bare «sjefen» (for Pusur; for mennesker var han bare…»…»)  og Jølle var bare «Hunden».

Jons «søster» i bildet ovenfor er forresten kusinen hans i originalen, noe som forklarer hvorfor hun aldri er å se i en av de mange familiebesøk-stripene.

Amundsen & Kvil hadde i det hele tatt en viss hang til å gi hovedpersonene søsken de ikke hadde i originalen.  «Hunden»s bror er aldri nevnt noe annet sted enn i denne oversettelsen.

Selv når figurer fikk navn, endte de stort sett opp i denne kategorien. Dyrlegen Liz, for eksempel, fikk først et norsk navn, men det ble senere aldri brukt!

4. POLITIKK ER IKKE TABU

Navnet på Jons avis blir aldri oppgitt i originalteksten. I Amundsen og Kvils oversettelse er den derimot velkjent:

Legg merke til at Pusur lar seg rive med av oversetternes engasjement. Mens han i originalen bare tenker på mat, er han i oversettelsen levende opptatt av en rekke samfunnsaktuelle tema.

…inkludert kulturkampen. Igjen har A&K valgt å se bort fra Pusurs mer enkle behov. I originalen tenker han bare på hvordan han skal få Jon til å slutte å be ham om å hente avisa. I oversettelsen er han brennende engasjert i innholdet.

Men hvorfor akkurat Klassekampen?  Alle vet hvilken taper Jon er, men det betyr vel ikke nødvendigvis at målet var å henge ut raddisene, eller…?

Tja.

Her er Pusur blitt litt mer avansert. For å slippe avishentetjeneste er det ikke lenger nok å tygge opp Jons avis; han tygger opp avisa til naboen, som er mye større og sterkere (og sannsynligvis sintere) enn Jon, og håper vel at det skal få en slutt på maset. Amundsen & Kvil syntes dette poenget var godt nok til å beholde, men så nok samtidig den perfekte anledningen til å legge på et (skadefro?) politisk poeng for egen regning. For originalen var temmelig generell:

Å skrive "Klassekampen" med a-ending er i seg selv en utdatert referanse. På 70-og 80-tallet var det vanlig å vitse med at venstreradikalere også hadde et radikalt språk (noe som til dels var sant) og brukte a-endinger så mye som mulig. 

Men Amundsen og Kvil hadde også evnen til å sparke begge veier. I en søndagsside som jeg dessverre ikke har greid å finne igjen (den forekom i et julehefte) drar Pusur og hans herre for å overvære en teltdebatt mellom Hanna Kvanmo og Carl I Hagen (i originalen er det en tivoliforestilling…nærme nok) I billettkøen kommenterer Jon at han liker dem fordi Kvanmo og Hagen er som oss vanlige folk. Pusur påpeker da hva slags «vanlige folk» som står i billettkø sammen med dem:

Kreativiteten i Amundsen & Kvils oversettelse av Pusur er så stor at denne gjennomgangen ikke øver den rettferdighet. Jeg vil senere presentere noen av de rareste og mest interessante oversettelsene i en egen sak.