BLADET SOM FYRTE FOR KRÅKA

På slutten av 80-tallet var Billy godt etablert som egen institusjon av et humorblad. Antologiformen med striper samlet i periodika var velprøvd av Semic, og det nystartede Gevion hadde så vidt begynt å prøve seg fram på samme markedet.  Hjemmet hadde fortsatt rettighetene til alt Disney-relatert, og en skulle tro de ville være godt fornøyd med det. Men i 1987 gjorde de et spedt forsøk på å ta en bit av antologi-humorbladformatet med bladet Sjur.

Sjur ble frontet av Jeff MacNellys stripeserie Shoe, som var en moderat suksess i USA, men ganske ukjent i Norge. Med utgangspunkt i originalnavnet fikk serien (og dens hovedperson) det korte og for så vidt fengende navnet Sjur. I ettertid kan valget av hovedserie virke ganske tilfeldig. Serien var ikke kjent i Norge på forhånd, og konseptet hadde ikke en veldig åpenbart publikumstekke: To antopomorfiske fugler driver en avis og har redaksjonslokalet i toppen av et tre. Fuglene oppfører seg som mennesker, men har beholdt noen fugletrekk. På en skala for dyrefigurer med menneskelige trekk Sjur seg et sted midt mellom Rocky (fullstendig menneskelig, bortsett fra dyrehodet) og Pusur (tenker som et menneske, men har status som dyr).

Proffens evne til å bruke store ord for å forsvare sin folkelig-vulgære smak ville gjort Kjetil Rolness stolt 

Grunnen til at Sjur ble valgt som hovedserie kan skyldes at konseptet er lettere å forklare enn det som mer tilfelle med mange av de andres seriene i bladet, og at selve figurene er ganske lette å karakterisere. Sjur (kråke) er den egosentriske grinebiteren med overdrevent høye tanker om seg selv som en viktig opinionsdanner. Proffen (ugle) er den halvstuderte røveren og evige ungkaren som helst driver dank. Serien har aldri vært noe mesterverk, men MacNelly var en dyktig tegner med kraftig strek, og, i alle fall den gangen, var han god på kynisk humor og tørrvittigheter.  Sjurs sarkasme og Proffens dovenskap var de viktigste kildene til humor.

Serien var god nok til å få én sjanse til i norske humorblader: Da Tommy & Tigern startet opp som eget blad i 1989, fikk Sjur straks plass i heftet under navnet J.P. Krax. Der greide han seg bare i et år. 

Tilbake til 1987: Bladets format var som følger: Hvert nummer hadde 10 sider Sjur-striper og 5-7 sider til hver av biseriene. For ytterligere å understreke at bladet hadde en hovedserie, var forstørrede ruter fra Sjur-stripene spredte over hele bladet. Bladet kom ut månedlig, og hvert nummer var på 52 sider i svart-hvitt og magasinformat. Stripene var oversatt av de erfarne tegneserieoversetterne Gard og Velle Espeland.

Utvalget av biserier kunne virke en smule tilfeldig, og noe gjennomgående tema var det i alle fall ikke snakk om. Amerikanske stripeserier dominerte bladet – selvfølgelig – men to serier sørget for en ganske betydelig geografisk spredning når det gjald serienes opphavsland. Mer om det snart.

Biseriene var – i den rekkefølgen de alltid ble trykket i bladet – følgende:

Trollmannen Tresk (The Wizard of Id) av Brant Parker og Johnny Hart

Trollmannen Tresk, også kjent under det mer direkte oversatte navnet Trollmannen fra Id, har fått ganske mange sjanser i Norge, både som julehefte, pocket og flere gjesteopptredener i blader som Billy, Håreks Serieparade, og dette. I likhet med Johnny Harts første stripe, B.C., har redaktørene en tendens til å framelske serien. Tresks stryke ligger først og fremst i seriens tendenser til absurd og svart humor, noe som har gjort den til en gjenganger. I bladet Sjur raget den vel omtrent midt på treet. Noe som er bedre enn neste serie ut, nemlig…

Dyreliv (Animal Crackers) av Rog Bollen

Dyreliv er en av disse stripene der miljøet er så generelt som mulig for at serieskaperen skal kunne bruke hvilken vits han enn føler for. Slik blir det sjelden noen klassiker av. De fleste vitsene er ikke en gang avhengige av at figurene er dyr. Hovedpersonene er den puslete løven Leonard og hans beste venn Dodo (norske serieoversettere har gjennomgående en aversjon mot å bruke ordet «dronte»; kanskje de bare synes at ordet «dodo» er for festlig til å oversette). Serien har noen gode poenger innimellom, men det er lett å skjønne hvorfor den senere alltid er blitt ignorert av norske serieblader.

Hekse-Hilda (Broomhilda) av Russel Myers

Hekse-Hilda hadde nylig hatt en gjesteopptreden i Billy da den dukket opp i Sjur. Stripene i Billy var muligens nyere, for stripene i Sjur så helt annerledes ut. De var i alle fall fra 1980, da serien markerte 10 år. Espelands kunne bare ha latt som om det var i 1987 at serien hadde tiårsjubileum, men slike lette utveier var ikke for dem. De valgte en litt mer kreativ og lett absurd løsning:

Hekse-Hilda har også et generelt miljø, men til gjengjeld med et persongalleri som er mye mer inspirerende: Hilda en utgammel, hedonistisk heks; Rudolf, et loddent og godslig troll og Edelstjert, en moralistisk besserwisser-gribb. Eller kanskje Myers bare var en bedre humorist. Han kan bli temmelig tunglabbet, særlig når han tar opp tema som skattelegging og tv-avhengighet, men Hekse-Hilda sto for noen av de aller morsomste stripene i hele bladet, og var et av høydepunktene i hvert nummer.

Men bladets beste serie, sett i ettertid, var…

Bikkja (Footrot Flats) av Murray Ball

New Zealands nasjonaltegneserie var på høyden av sin popularitet da den debuterte i Norge via bladet Sjur. I Australasia solgte stripesamlingene i store opplag, og en helaftens tegnefilm hadde nettopp gått på kino. Serien dreier seg rundt en fårehund bare kjent som «Bikkja» (Dog) og hans herre, den røslige ungkarsbonden Oskar (Wal). Det høres kanskje ikke spesielt interessant ut (nærmest som en proto-Sauen Shaun), - Helt til du tar med i betrakting de spesielle naturforholdene som primærnæringene i New Zealand er underlagt: Ekstremt regn med påfølgende oversvømmelser, tørke, storm, og faren for å bli tatt av hai når du setter ut garn.

Murray Ball utmerker seg også med å illustrere gårdslivet i utsøkt detalj. Skjønt «utsøkt» er kanskje ikke rette ordet. «Ulekkert» er mer passende. Gården Footrot Flats er overstrødd av kadavre, og alle gjøremål på gården er ekle, tungvinte og i flere tilfeller direkte farlige. Ingen som har lest «Bikkja» kan anklages for å ha fått et skjønnmalt bilde av livet som bonde. 

Seriens grovkornete og veldig visuelt utagerende humor gjorde den til et lite mesterverk innen internasjonale stripeserier.

Bikkja fikk heldigvis leve videre i Norge; den ble overtatt av Semic, som tidlig på 90-tallet trykket den i diverse humorblader som Billy og Håreks Serieparade, i tillegg til at det kom tre pocketbøker. Eneste aberet er at Semic ikke overtok navnet Oskar, et navn som passet perfekt på figuren. I alle år har det vært et mysterium for meg hvordan noen oversetter kunne mene at navnet «Flopp» var en god erstatning, men det var det de kalte ham.

Kaktus (Catfish) av Rog Bollen

Bollen var representert med to serier i dette bladet, og kvaliteten sto ikke i forhold til produksjonen, for å si den sånn. Ikke at Bollen var en direkte dårlig stripetegner; men han var en middelmådighet, enten han tegnet en serie med et generelt miljø, som Dyreliv, eller en serie med et veldig spesifikt miljø, som Kaktus. Sistnevnte hadde et westerntema. 

Statsministeren av Carsten Graabæk

På tampen av hvert nummer, etter seks anglofone serier, kom altså dette danske motstykket til «Javel, Herr Statsråd». En politisk serie kunne virke som et brudd med bladets mønster (i den grad bladet hadde et), men til forskjell fra de fleste politiske tegneserier var «Statsministeren» i alle fall ikke den gangen fullstendig avhengig av den høyaktuelle, politiske dagsorden. Vitsene var i større grad allmenngyldige. Ingen av de faste figurene hadde navn, fordi de representerte tema og posisjoner i samfunnet mer enn de var individer. Alle vitser om krig og militærvesen ble kommentert av «Generalen», alle vitser om religionens plass i samfunnet ble kommentert av «Biskopen», osv. De andre var alltid «fienden», aldri «russerne», eller i et enkelt tilfelle «argentinerne». For selv om årstallet ikke sto på stripene, kunne de tidfestes til ca. 1982 ut fra en sekvens som tydeligvis kommenterer Falklandskrigen:

Serien var altså ikke helt uavhengig av tid eller sted. Og selv om den ikke kommenterte dansk politikk spesifikt så ofte, kunne serien finne på å referere det som antakelig må ha vært en debatt om dronning Margrethes politiske sympatier:

Carsten Graabæk har fått en viss eksponering i Norge, både før og etter Sjur. Ernst G. Mortensen ga ut tre pockebøker med serien hans «Meg og Mor» i perioden 1985-1989. «Statsministeren» fortsetter å gå i noen norske aviser, blant annet Klassekampen.

Som seriehefte varte Sjur kun i et seks utgaver, fra februar til juni 1987 (de to siste utgavene utkom i samme måned). 

Hvorfor slo det ikke an? Kanskje fordi utvalget virket, som før nevnt, noe tilfeldig. Kanskje fordi Billy hadde begynt å utkomme i farger et par år tidligere, så interessen for humorserier i svart-hvitt var dalende. Kanskje på grunn av dårlig markedsføring. Den svake redaksjonelle profilen kan også hatt noe med saken å gjøre; heftet kom uten redaksjonelle kommentarer eller presentasjoner av seriene. Og igjen, dette var håndsrekninger som leserne hadde kommet til å forvente fra Billy.  At Hjemmet i det hele tatt forsøkte seg på bladet kan ses på som et samkjørt forsøk på å vinne flere markedsandeler. Samtidig med Sjur relanserte nemlig Hjemmet actionheftet Spider, som sannsynligvis var ment å ta opp arven fra et av Hjemmets tidligere flaggskipstitler, Tempo. 

Spider varte litt lenger - 14 utgaver.ve hhhhåcgæbøl,vclnb,-c,vb 

DE TI MEST ORIGINALE PUSUR-OVERSETTELSENE

Som kjent startet jeg denne bloggen med en analyse av Amundsen og Kvils oversettelse av Pusur. I konklusjonen lovet jeg å komme tilbake til dette temaet senere, fordi Amundsen og Kvils oversettelse er slik et overflødighetshorn av tidsreferanser som en enkelt artikkel ikke kan dekke over. Ja, man kunne lage en hel bok med striper og tilhørende kommentarer, tilsvarende Tommy & Tiger’ns 10 års jubileumsbok. En ting er sikkert: Det er mye, veldig mye samtidshistorie i Pusurbøkene. 

I denne artikkelen vil jeg, i ingen bestemt prioritert rekkefølge, presentere de ti rareste, mest kreative og mest interessante oversettelsene av Pusur-striper. Det vil si, de ti som kommer i tillegg til de stripene jeg omtalte i forrige omgang I en senere artikkel vil jeg behandle Hårek-striper på samme måten. Ja, det er mye rart og kreativt, der også. 

Hver stripe blir presentert sammen med originalen, En slik sammenlikning er ikke alltid, men ofte nok, nyttig. 

Den 27. oktober 1981 gikk en sovjetrussisk ubåt på grunn i skjærgården utenfor Karlskrona i Sverige. Denne episoden fikk en pussig oppfølger i fjor høst, da det visstnok ble observert fremmed ubåtvirksomhet i skjærgården utenfor Stockholm, og det ble slått full alarm om dette. Men som Are Kalvø formulerte det, «vi som har levd ei stund, og har opplevd dette, kan aldri ta nyheiter om ubåtar i den svenske skjergarden alvorlig.» For vi brukte opp «svenskevitsene» om russiske ubåter allerede på 80-tallet. Særlig Norsk MAD melket dette for alt det var verdt. Amundsen og Kvil nøyde seg med denne.

**

Apropos «running gags» i Norsk MAD, her har Jim Davis benyttet seg av en hyppig brukt MAD-vits i originalen. 

Om oversettelsen så er dette nesten ord for ord den samme lista som står i Ekte Kjendiser Smiler Ikke Gratis (1985), Jan H. Jensens satiriske «håndbok» for kjendisspirer. Eneste forskjellen er at Jensen ikke never Amundsen og Kvil, mens Amundsen og Kvil (som ellers ikke så ofte forklarer referansene sine i detalj) på sin side presiserer at Kjell Bækkelund ble kjent for å skrive om musikk i VG. Jensen skrev bare at Bækkelund «fikk skrivekløe».  

**

Blitzernes reaksjon på denne stripa ville utvilsomt vært at de har blitt sammenliknet med langt verre ting enn mus.

**

Jons familie er kjent for å snakke et stivt og høytidelig nynorsk som høres alt annet enn naturlig ut, men som til gjengjeld er praktfullt poetisk og bombastisk. Den konservative nynorsken til Jons familie er et av de få trekkene ved Amundsen og Kvils oversettelse som Semics oversettere beholdt. Et uttrykk som «når han far ligg stiv på låven» er alene nok til å kvalifisere denne stripa til en plass på lista.

**

Denne julestripa sto i boka «Pusur Viser Klør», som utkom i 1985. På det tidspunktet framsto nok den internasjonale MGP-seieren fortsatt som et mirakel for mange, og jula er miraklenes tid. Kanskje ligger forklaringen der?Eller kanskje «let it swing» i denne sammenhengen bare er en talemåte for «få ræva i gir, Pusur, du er nesten hjemme». Men det forklarer ikke bruken av den engelske tittelen. Bobbysocks lagde en engelskspråklig versjon av sin største hit, men hvem kjenner vel den?

**

 
«Ja til et fargerikt fellesskap» var et populært slagord på 80-tallet, før debatten om innvandring gikk over til å handle kun om kultur. Amundsen og Kvil, tross i alle sine små politiske stikk, tok sjelden opp innvandringsdebatten i Pusur, men iblant kunne de slå til med en sarkastisk kommentar i beste(?) Facebook-debattstil.

**

 
I forrige artikkel om Pusur var jeg inne på at Amundsen og Kvil kunne legge inn politisk kontekst i en stripe uten egentlig å forandre på det opprinnelige poenget. Her gjør de det igjen, og igjen ved å name-droppe Carl I Hagen. For sin egen regning har de plusset på med et ordspill som i grunnen var ganske oppfinnsomt, selv om det nok virker i overkant datert i dag: «Hundeguttene» var økenavnet på Anders Langes Frihetsbevegelse, som senere ble til Anders Langes Parti, som igjen senere ble til et parti ledet av…ja, dere vet. 

**

 

Man skulle tro at Jon, som den kåte og (på denne tiden) seksuelt uthungrede idioten han er, burde vite svaret på sitt eget spørsmål…

Vitser om «puppesangere», dvs. popsangerinner som ble stjerner visstnok bare i kraft av en velutviklet byste, var en populær gjenganger på 80-tallet. Like populær som vitser om russiske ubåter i svenske skjærgårder, faktisk. Amundsen og Kvil skal igjen ha heder for at de ikke melket denne vitsen tørr, heller, men brukte den til desto større effekt ved én anledning. 

Men Samantha Fox er tydeligvis ikke, når alt kommer til alt, sexy nok til å få Pusur i godt humør, skal vi dømme etter ansiktsuttrykket hans i siste rute. Som vi ser av originalversjonen, skyldes dette at Jons kritikk av Pusur opprinnelig var en smule mer personlig.  

**

 
Overgang! Mens vi snakker om å sitte som en pottitsekk og glane på musikkvideoer...

       

Her ser vi et godt eksempel på hvordan Amundsen og Kvil beholder det opprinnelige poenget, men samtidig lager sin egen vri på det. I originalversjonen består Pusurs «kur» mot treningsiver tydeligvis i å gjøre klienten søvnig. I oversettelsen består den i å gjøre klienten feit og bedagelig. 

«Kuren» virker unektelig mer fristende i den oversatte versjonen, men jeg ser et åpenbart problem med den: Hvor lenge varer en video med Vazelina Bilopphøggers, egentlig? Tre, kanskje fire minutter?  «Gi meg fri i kveld» varer ikke i fullt to minutter, en gang!  Riktignok ble denne stripa oversatt lenge før DVD-bokser og Netflix var oppfunnet, men selv på 80-tallet må det ha vært mulig å finne mer substansielle former for passiv underholdning enn fire minutter med totninger som vifter med høvler mens de synger «Je ska laga surfbrett på sløyden, je-e-e-e»   

**

«Kjerringa» som Pusur her snakker om, heter Britt Harkestad. Hun var – og jeg tror det vil glede mange å høre dette – stortingsrepresentant for Kristelig Folkeparti. Hun mente Pusurs første skoledagbok (1987) var skadelig for barn, og ville ha den stanset. Tegneserietidsskriftet TEGN var lite imponert over prioriteringene hennes: 

Nå var det neppe selve tegneseriene som satt et sårbart stortingsrepresentantsinne i kok, selv om Amundsen og Kvils oversettelser kunne være litt grove i språket, Det var nok heller noen av på kanten-vittighetene signert Søren Superstar, som skoledagboka også var full av, som provoserte - F.eks. den så smått legendariske «Livets Trafikkskole» som skildrer et samleie med påfølgende uønsket svangerskap, gjennom trafikkskilt. Uansett, Pusur hadde grunn til å juble her. Han fikk full oppreisning i stortinget. Tradisjonen tro markerte VG avgjørelsen med alle katteordspillene de rådde over:

Skoledagbok-kontroversen inspirerte Amundsen og Kvil flere ganger. Derfor legger jeg også ved denne bonusstripa, der Pusur (trolig mer enn leserne og oversetterne hans) kanskje var i ferd med å gå litt lei:

FRA BAJAS TIL BIBEL

Jeg var en ivrig Archie-samler på 80-tallet. Strengt tatt var det vel aldri noe spesielt med den, appellen lå vel mest i at den var jevnt middelmådig, alltid snill og sympatisk, men ikke for barnslig.  Riverdale, den erketypiske amerikanske småbyen var et hyggelig sted å besøke og enda hyggeligere å bebo.

Men det fantes også et annet Riverdale enn den idylliserte versjonen vi ble kjent med i blader på 80-og 70-tallet. Jeg vet ikke sikkert når Archie først kom til Norge, det kan muligens ha vært i Det Nye. Men den første norske tegneserieutgivelsen med Archies navn på var Seriepocket nr. 44 (1980). Det kom en ny Archie Seriepocket hvert år fram til og med 1985, da selve seriebladet (som var i farger, i motsetning til pocketbøkenes rødtoner) var vel etablert. Materialet som ble brukt i pocketbøkene så stort sett ut til å stamme fra 70-tallet, for er det en ting Archie aldri har manglet tilgang på, så er det gammelt fyllstoff.

Figurene i disse pocketbøkene var gjenkjennelige fra bladene, men stemningen var liksom mer amper. Hovedpersonen var et vandrende katastrofeområde, og uhellene hans så ut til å innhylle Riverdale i en permanent røyksky dekorert med stjerner. Han kjempet håpløs og nederlagsdømt kamp for å gjøre seg fortjent til det aller minste glimt av respekt fra venner og kjærester som stort sett behandlet ham med i beste fall mild forakt

Noen av dem visste ikke egentlig hvorfor de var sammen med ham...

Mens andre visste nøyaktig hvorfor: Fordi de nøt å ydmyke ham

Livet hans var en endeløs strøm av ydmykelser, delvis selvforskyldte, men like ofte et resultat av uheldige omstendigheter og en lite tilgivende omgangskrets

 Var 70-tallet en mer kynisk tid i Archies verden? Ja og nei. Når jeg leser pocketene i ettertid, ser jeg at Riverdale kanskje ikke var så forskjellig på 70-tallet alt i alt. Den mer kyniske stemningen stammer i hovedsak fra én tegner fra denne epoken, en som jeg selvsagt ikke visste navnet på da.

Al Hartley (1921-2003) er en av de mest profilerte Archie-tegnerne opp gjennom historiene. Hvis du søker «Al Hartley + Archie» på nettet, vil du ganske raskt oppdage at det er ett tema som går igjen. I ettertid er Hartley mest kjent, ikke for å ha laget Archie eller for å ha laget kristne tegneserier, men for å gjøre Archie til en kristen tegneserie. Det var ikke en permanent ordning, men gjennom mye av 70-tallet fikk Hartley lov til å lage spesielle evangeliske Archie-hefter på siden av de regulære (jeg hadde nær sagt, sekulære) heftene. Og de solgte visstnok ganske bra.

Men det er ikke de kristne heftene jeg vil snakke om nå. Mange andre har skrevet side opp og side ned om dem allerede (som sagt, bare prøv å gjøre et søk), og dessuten var de ikke en del av min barndoms Archie.  I ettertid ble jeg overrasket over å lære at Hartley, tegneren som hadde satt sitt tydelige merke på norske Archie seriepockets, var den samme mannen som hadde prøvde å frelse Archie. Tegneseriene hans virket alltid veldig bajas-aktige, og ikke laget av en mann jeg i utgangspunktet ville tillagt så mye åndelighet. Som serieskaper, i alle fall på Archie, var Hartley en ivrig tilhenger av tesen: Hvis mindre er mer, hvor mye mer må da ikke mer være!

Hartley elsket visuelle effekter. Serierutene hans drukner i røykskyer, stjerner og hjerter. Ikke et vondt ord om tegneferdighetene hans, han var en dyktig tegner, men noen ganger er det fristende å mistenke ham for å ha brukt disse effektene til slikt overmål for å nå deadlines. Større røykskyer betyr færre bakgrunner å tegne. Noen ganger fines det ingen naturlig forklaring på hvordan røykskyene oppstår. 

Legge merke til at Archie og Reggie knapt beveger på seg. De bare står og kjefter på hverandre, men tilsynelatende er kjeftinga nok til danne massive røykskyer.

En annen visuell effekt som Hartely ofte tydde til når han skulle illustrere scener der figurene strengt tatt ikke beveget mye på seg er «sjokkstjerne». Figurene hans sjokkeres eller forfjamses mye, noe som nesten alltid blir illustrert med at en slags stjerne lyser opp rundt (eller i noen tilfeller rett over) figurens hoder.

Sjokket kan være mildt…

Eller i noen tilfeller egentlig ganske rettferdiggjort:

Kanskje ikke rart om Hartley foretrakk situasjoner der han med god samvittighet kunne pøse på med effekter. Og Archies klossethet kom godt med da. Denne serieruta fra «Hedersgjesten» (Seriepocket 101) er en perfekt illustrasjon på Hartelys hang til ekstrem tegneserieslapstick. Å si at "mer er mer" er nesten ikke dekkende lenger...

Noen ganger er Archies klossethet større enn hva som lar seg tegne i enkel strek. Kanskje til og med så stor at den overgår menneskelig fantasi. Da er det kanskje bedre å la alt være antydet, så får Hartely også en god unnskyldning for å fylle serierutene med røykskyer.

Men andre ganger kommer den komiske effekten ved Archies klossethet best fram ved å ikke vise hva som skjedde i det hele tatt. I «Hjerteknuseren» (Seriepocket 72) blir Archie kalt inn til rektors kontor, og uten oppfordring kommer han straks på tre nevneverdige uhell han har forårsaket bare den dagen (og for alt vi vet er det ikke en gang lunsj ennå)   

Hartleys beslutning om å forandre Archie fra lett underholdning til en religiøs tegneserie skjedde ikke over natta. Han ble omvendt før han tok jobb hos Archie Comics, og meldte overgang til forlaget nettopp fordi han følte det var mer i tråd med hans kristne etikk; seriene deres var mer familievennlige enn hos de tidligere arbeidsgiverne hans.   

Alt før han begynte å lage Archie-blader som var tydelig merket som kristne, lot han visstnok etikken og livssynet sitt skinne gjennom. Dette så jeg ikke så stort til i de mer farseaktige historiene som ble brukt i pocketene - med ett unntak. «Hundekur» (seriepocket 72) er en historie fortalt fra synsvinkelen til Kronas hund, «Pølsa». Han føler seg neglisjert like før jul, men selvmedlidenheten hans blir raskt erstattet av selvrefleksjon og ydmykhet. 

Og som ved et guddommelig inngrep redder han ei lita jente fra å bli overkjørt, en erfaring som leder ham til den innsikten han trengte. Moralen er overtydelig, og historien er prekenaktig, ja visst, men mellom de mer effekt-og slapsticktunge historiene føltes den som et friskt pust.